Nostalgi

Jeg flytter. Herfra til www.inhalexhale.blogg.no.

Anywhere but here.


Får dagene til å gå med dette her. Derfor jeg aldri blogger. Jeg har skrevet masse i word, men jeg bare har ikke tid til å publisere. For publisering er stress.

Pis ævt.

Bury me, bury me.

Jeg anser alle mine blogglesere som barna mine. Nesten. Selvom jeg ikke er gravid, ikke i dag. Dere er nok adoptert. Takk for at dere har lest igjennom mine eviglange skriblerier og gitt oppmuntrende og utrolig fine tilbakemeldinger. Fortsett med det. Gjerne. Det lyser opp. Det er akkurat det, det gjør. Dere har gitt meg skriveglede og iver. Jeg har lyst til å skrive mer. Jeg har lyst til å skrive en bok. Man skal realisere sine innerste drømmer.

Jeg er sliten. Vil ha helg akkurat nå. Det er tirsdag.

Gah ~







Cause the day I thought I'd never get through, I got over you.

Ensomhet. Ikke i negativ forstand. Jeg var alene, men allikevel ikke helt alene.

Vandret nedover Karl Johans gate med musikk i ørene, sko på føttene og skinn i øynene. Alt er så vakkert. Jeg blir så grenseløst fascinert over alle folkene som vandrer til høyre og venstre. På kryss og tvers. Stirrer intenst på dem i håp om å trenge inn i hodene deres og kunne forstå hvorfor de befinner seg akkurat der. Jeg vil så gjerne vite om alle menneskekropper inneholder et snev av tristhet, ensomhet og tapperhet. Det må jo finnes et sted der inne, i det dypeste mørke. Da jeg sto der rett opp og ned, betraktet de forskjellige sjelene som passerte var det plutselig en som stirret tilbake med intense øyne. Ikledd en rød parkdress sto han der, og stirret. En som turte å møte blikket, endelig. Han var åpenbart en av Oslos såkalte hjemløse. Er det disse menneskene folk pleier å sky? Jeg gikk bort til han, slo av en prat og renset lommene mine for lommerusk for så å gi han den usle kronen jeg hadde til overs. Mannen nærmest knelte på bakken foran meg. Det var da jeg kom til å tenke på det faktumet at vi som har så mye og vi  tenker sjeldent over hvor mye vi egentlig har. Én ussel krone er ikke mye i mine øyne, men denne mannen så ut som han ville fri til meg på stedet grunnet min gavmildhet. Én krone. Etter å ha vinket farvel til mannen minst fire ganger og ønsket han lykke til videre i livet løp jeg ned til nærmeste bykiosk. Ut derfra trasket jeg opp mot der jeg møtte mannen igjen, nå med en pose boller og varm kaffe i hendene. Jeg vinket igjen farvel til den lykkelige mannen som nå satt der med rene festmåltidet og et par tårer i øyekroken.

Det kostet meg akkurat 36 kroner å gjøre et menneske lykkelig. Hvert fall for en stund. Faen, det var så verdt det.

Vi er så heldige. Så grenseløst heldige at vi glemmer å takke for maten når vi går fra bordet, blir sinte om vi ikke får penger av mor til buksa vi ønsker oss og ikke en gang smiler til folk vi går forbi. Vi er nå ikke lite bortskjemte heller. Var mang et barn på julaften som gråt da de ikke var én av de mange som rev papiret av en iPhone, mens min venn i rød parkdress kanskje ikke spiste middag en gang. Ser jeg han igjen skal jeg invitere han med meg på McDonalds, og sørge for at han får i seg et skikkelig måltid. Kanskje han ikke har familie, venner eller noen som helst fast inntekt. Hva vet vel jeg. Jeg antar bare at han er fattig, arbeidsløs og at han ikke bruker den kronen han fikk på narkotiske stoffer. For alt jeg vet kan han ha lurt meg trill rundt og sitter nå å leser avisen inne i leiligheten sin like utenfor sentrum og venter på at nyhetene skal komme på TV.

Jeg er så naiv at jeg velger å tro at alle mennesker er gode. De vil da meg ikke noe vondt.




 

Devil's playground

 

Hjernen.
Den er alene. Hjernen alene. Hjernen ER alene.
Jeg vet innerst inne, langt inne i den dypeste hjernemassen at jeg har folk rundt meg. Folk som er glad i meg. Folk som setter mer pris på meg enn jeg gjør selv. Okey, det skal ikke så mye til, men vi skjønner vel greia?

Jeg er sjeldent lei meg. Sånn ordentlig lei meg, men noen ganger rakner alt. Du sitter der med skjerfet du har strikket på i bortimot fire måneder. Den lange slangeaktige pølsa er snart to meter lang. Uheldige stakkaren med strikketøyet merker ikke den løse tråden som henger faretruende langt vekk. Lille kattekreket ser sitt snitt til en skikkelig artig lek med den løse tråden og drar den med seg rundt halve huset.  Alt rakner, maske etter maske foran øynene på deg og tilslutt er det bare én lang og tynn tråd som ligger igjen. Man må starte helt på nytt. Bygge alt opp igjen fra bunnen. Nedturen, som en bivirkning av det å føle seg vellykket i de usle tre minuttene.  Den ufordragelige bitre ettersmaken som brer seg ut i hele kroppen.

Jeg bor i et hull. Et ganske dypt hull. Akkurat hvor dypt hullet mitt er, er vanskelig å si, men lys er det lite av. Enten er veggene høye som skyskrapere, eller så har jeg krympet til maurstørrelse. Jeg lever på luft og kjærlighet, men det siste får man lite av her nede i ingenmannsland. Er det dette folk kaller isolat? Kanskje noen har bestemt seg for å sette meg i karantene. Psykologer er det også få av her nede. Mobildekningen er forholdsvis dårlig, men hva gjør vel det. Jeg har jo selvfølgelig ikke medbragt mobil. Går det an å lage en mobil av luft? Luft og jord.

Jeg har ofte lurt på om man kan bli syk av å lengte. Lengte etter noe man aldri har hatt, og kanskje aldri kommer til å få. Noe man kan betrakte på avstand og håpe på at man også vil få en smak av dette uten den bitre ettersmaken som ofte følger med. I blant skulle man ønske at man ikke hadde vært så slem i sitt forrige liv at man ble én av disse menneskeskapningene. Hadde jeg spist grønnsakene og gjort leksene i mitt forrige liv kunne jeg kanskje blitt gjenfødt som gullfisk. De lever et ganske smertefritt liv. Hvis de i all hast svømmer på glasset i fiskebollen føler de smerte i akkurat tre sekunder før minnet fra den traumatiske opplevelsen er slettet for alltid. Kortidshukommelse, ja takk.

Jeg skal redde verden, jeg skal gi blod i april og jeg skal ikke kaste snøball med stein. Samtidig som jeg løser verdens problemer skal jeg gjøre et tappert forsøk på å klamre meg fast til hvert bidige punkt på jordveggen i mitt kjære hull som det er mulig å holde seg fast i. Jeg skal klamre meg fast, klatre sakte men sikkert opp mot dagens lys og aldri la min totalt menneskelige kropp falle mot bunnen. Aldri igjen.




 

Kreativ piercingkule.



Man sto å pusset tennene rett før man hadde tenkt til å hoppe i den såkalte loppekassa. Ja, akkurat det. Plutselig hørte jeg metall på porselen og vips så var piercingkulen forsvunnet ned i sluket. Panikk. Stefar var sikker på at den ørlille kula hadde flyktet fra vannstrømmen i vasken til den såkalte vannlåsen der små ting liker å gjemme seg. Der hadde den dessverre hatt det travelt med å komme seg forbi. Hva i alle helvete skulle man gjøre da? Jeg har tross alt ikke lyst til å bruke ytterligere 550 kr for å hulle opp hullet igjen og om jeg sover med stang i kjeften uten kule er det lett at jeg svelger den. Flott. Etter litt febrilsk leting etter den svarte piercingen jeg hadde før gav jeg opp. Fant heller frem gaffatæipen og tæipa rundt stanga sånn at den ikke har mulighet for å unnslippe. Tok også på noen vakre spenner for å  holde alt sammen. Så da håper man dette holder frem til i morgen tidelig. Gah, tror jeg må ta patent på dette.

Strømpe, helst.


Nå er jeg trøtt som en strømpe og strømper skal visstnok være ganske trøtte. Man har vært fotograf på ball sammen med Lene og spist pizza på et gulv. Ikke rart man er sliten.

Frøken Urelevant - vol 2

Shut up and let me see you jazzhands. Jeg er alltid like vakker når jeg redigerer lydoppgave på skolen. Så knakende lekker. Jeg tror jeg skal skrive en bok en gang, og dedikere den litt til en av de to leserene jeg har her på bloggen. Hun som sa hun ville lest boka mi om jeg skrev en bok. DET var søtt. Det gav meg til og med nesten litt leseglede. Og litt glede. Derfor har man begynt å lese Kompani Orheim. Den skal visst være ganske fin. Apropos fin. Hadde det fint i Dræmmen i dag sammen med dynemonstern. Jeg er fortsatt i trassalderen. Irriterer folk på gøy. Rart han ikke slo meg ned et par ganger, for jeg hadde nok egentlig fortjent det. Men så trivdes verden. Note to self: Husk å minne elinanan på at jeg så Final Riot! i Drammen i dag. Og Elina, om du ser dette (som du sikkert ikke gjør) ~ gleder meg til å få den as, kjære. ÅH, det er et fantastisk ord.

 

 

Kjære ~

Frøken Urelevant.

Jeg klikker meg inn på denne bloggen tre-fire ganger daglig og blir like forundret hver gang jeg ser at det ikke er så mye som en knøttliten oppdatering. Hvem faen er det som er oppdateringsansvarlig for denne drittbloggen? Det er nok hun som heller går rundt og tenker på det å blogge om at hun har fått aids, enn det å faktisk blogge. Jeg skulle ønske jeg fortsatt hadde leseglede. Eller i det hele tatt glede. Noen forsøkte å lure personnummeret mitt ut av meg i dag, uten hell. Visste jo at det var identitetstyveri på gang. Også har jeg blitt ekspresjonist, tror jeg. Vet ikke helt hva det er, men noe sånt er jeg helt sikkelt. Jeg skulle ønske jeg var liten igjen og at foreldrene mine hadde tvunget meg til å være inteligent og til å øve på et instrument MINST fire timer daglig. Jeg kunne vært smart. Jeg kunne vært talentfull. Mine foreldre tvang meg ikke til sånt da jeg var barn, derfor har jeg fortsatt saue-sengetrekk på senga og hestegardiner som sperrer sola ute. I morgen skal man møte ett dynemonster. Akkurat triv. Jeg vil kjøpe meg bil, sånn som de andre barna. Og jeg vil være ferdig med teorien. Jeg vil ha sommer, jotakkdu.

De dagene man har drøøyt lyst på pizza.







Wopsiwopsi, man er ikke verdens flinkeste blogger as. Men har fortsatt verdens største planer om en førsteplass på blogg.no's topplisteaktigeting. Ja, akkurat ting ja. Man sitter og prøver å bli venn med Mixcraft for å fullføre skoleoppgave. Vi har blitt riktig så perlevenner. Og man har fått tilbake datan sin fra IT, og håper på å slippe trynene dems før hvertfall etter helgen. Så da må man legge inn alle cd-ene igjen. Det tar tid, men er triv.

Triv deg videre, nå skal jeg være drøyt loner og ta opp min egen stemme. Bare for trivhet, til radiotingen man driver med.

Les mer i arkivet » Februar 2011 » Januar 2011 » Desember 2010

hei c: jeg heter Pia. Jeg er oppvokst med sparebanken sogn og fjordane og graut på laurdager. Blogger for å ta over verden, og for å oppnå kjendisstatus.

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket





Lenker

hits